Seminar: Et rom for refleksjon 2019

Henne og jeg – kroppen i eskapismens fortryllelse

I sitt lange essay «Et eget rom», skriver Woolf blant annet om den framdiktede og den reelle kvinnen. Denne paperperformancen handler om det å være i eller utenfor definisjoner av kunst i det man framdikter en kvinne som kanskje kan ha levd. Paperformancen tar i bruk ulike performative tekster for å belyse det overskridende i et kunstnerisk utviklingsarbeid. Materialet handler blant annet om kvinneskikkelsen Hervor fra fornaldersagaene som bryter med og kritiseres for at hun opptrer som en mann, hun blir en kvinnelig kriger fra 500 e.kr. og leder sin egen vikinghær. Etter hvert blir hun omsider assimilert, hun blir en mor og en fotnote.

Litteraturprofessoren Hans Ulrich Gumbrecht mener at den dominerende tolkningsbaserte kunnskapen og jakten på meningen/betydningen bør revurderes og utfordres. Kunnskapen ligger også i ha et romlig forhold til verden, det må et nærvær til. Kroppen er sentral i begrepet om nærværet. Nærværet er levd erfaring som bringer fram intense øyeblikk. I paperperformancen er kroppens plassering i rommet en del av tekstformidlingen.

I sitt ufullførte verk «The visible and the invisible» tar den franske filosofen Maurice Merleau – Ponty blant annet for seg forholdet mellom erfaring og verbalisering av denne erfaringen. Erfaringen er stum og uvitende om sin egen mening, erfaringen gjør kall på språket. Det er erfaringen som tvinger fram et språk. Merleau – Ponty innfører også begrepet «the flesh» som kan forstås som den levende kroppen, motsatt den objektive, det er den kroppen som ser, føler, smaker og lignende. Paperperformancen omhandler en praksisnær

kunnskapsutvikling for å framheve det erfarte som en viktig del av kunstnerisk utviklingsarbeid.

Litteraturkritikeren Mikhael Bakhtin fremhever grotesk realisme som en egen estetikk og degraderingen er et fremtredende trekk. Alt som er åndelig, ideelt og abstrakt blir ført ned til et materielt kroppslig plan. Det andre trekket er det overskridende, det er en helhet og ingen klare og normerende grenser mellom kosmos, det sosiale og det kroppslige.

Forfatteren redegjør for dette overskridende gjennom å se på prosessen knyttet til det å skape en fortellerforestilling og det å skrive en serieroman om en krigerkvinne. Serieromanen er kjennetegnet gjennom sin eskapistiske funksjon som er et degradert trekk ved det skjønnlitterære.

I denne paperformancen knytter hun arbeidet med fortellerforestillingen til det kroppsliggjorte nærværet. Hun språkliggjør denne erfaringen inn i serieromanens eskapistiske form og ser om kvinnens plassering kan knyttes til det sosiale og det kosmiske.