Post Stillhet 2007

Dette var en DKS forestilling for ungdom. Forestillingen tok utgangspunkt i den følgende opplevelsen:

Jeg var overveldet av frykt.

Jeg satte meg på stolen som var opphøyd av en platting. Og prøvde vel å finne en eller annen form for indre ro. Og prøvde å stole på de såkalte indre bildene. Jeg prøvde å se det for meg. Et ektepar, en ung mann blir født osv 

Men virkeligheten var et betonggulv og en blendende spot.

Frykten tok overhånd. En overveldende følelse av redsel besatte min kropp og alt som kunne gå galt gikk galt. Knærne ristet nok til å gi utslag på Richters skala, jeg svettet i panna, under nesa, under armene og mellom beina, jeg lespet med en kraftig pust på stemmen. Jeg var tørr i munnen, samtidig som spyttet rant ut av min som  en geleaktig flod.  Fortellingen raste som en emosjonell berg og dalbane. Schizofrenien var på høydepunktet, jeg prøvde å lire av meg historien, samtidig som jeg tenkte – denne historien burde jeg ikke ha fortalt, dette er ikke et sted jeg burde ha vært. Ja, egentlig burde jeg ikke ha vært født.

 Og der nær kanten av et scenisk sammenbrudd, får jeg øye på i noe høyre øyekant. En hånd hever seg. Jeg kvekker til, hjertet hopper slik det hopper når du havner i en kraftig turbulens. Jeg snur meg mot hånden. Det er min egen hånd, min egen hånd som lever sitt eget liv. Som har bestemt seg for å redde meg ut av denne situasjonen. Hånden kjører en solo presentasjon. Og avrunder seansen slik et fly nødlander. Men uten den oppmuntrende klappen kapteinen av flyet får. Det hele var over og alt var slik det må være i det sorte hull. Trykkende stille.

Hvem skulle trodd jeg noensinne ville vrake en fortelling på den måten.