Forteller- og filosofidagene i Tvedestrand 2012

Dette krev jeg etter festivalen:

Da har jeg landet etter fine dager i Tvedestrand. Festivalen er et lite og intimt arrangement og makter å skape givende møter mellom ulike fagdisipliner og de opptredende med publikum. Samtaler kan sies å være et sentralt stikkord, og er gjennomgående i selve festivalen og utenfor.

Noe av det spennende var at ulike former for formidling, samtale og fordypning ble presentert. Fredagen begynte med den svenske fortelleren Pelle Olsson og Øyvind Olsholt. Pelle fortalte tre fortellinger som Øyvind holdt et lite innlegg rundt alle tre fortellinger utfra ulike filosofiske perspektiver, med hovedfokus på det absurde og surrealistiske. Pelles fortellinger er personlige og humoristiske. Fortellingene hans har tydelige plott og med tydelig bildefokus på karakteriseringer. Det interessante var å se hvordan Øyvind argumenterte seg fram til at fortellingene ikke er absurde, men surrealistiske.

Etter denne forestillingen, fulgte et arrangement arrangørene kalte for ”Løgndetektoren”. Her skulle vi fortellere framføre to fortellinger hvorav en var sann og en usann. Publikum skulle avgjøre hvilken av fortellingene som var sanne. Arrangementet var drevet av to premisser: det ene var for publikum å avgjøre hvilken av fortellingene som var sanne og de av publikum som fikk alle riktige mottok en gave. Det andre premisset var en slags kamp mellom fortellere og lyttere hvor det for fortellerne var om å gjøre å lure publikum flest ganger. Det er viktig å skape slike publikumsengasjerende konkurranser, selv om jeg som forteller finner det vanskelig å fortelle utfra premisset om sannhet. Finnes det ”sanne” fortellinger.

Lørdagen fulgte opp løgndetektoren. Det ble da arrangert en sokratisk frokost hvor fokus var å diskutere sannhet og løgn. Hvordan kan vi avsløre dette? Hva er en løgn? Diskusjonen fløt nok litt mye uten at vi helt kom i dybden.

Den første forestillingen ble formidlet av fortelleren Tore Rahn og filosofen John Richard Sageng. Tore fortalte to fortellinger med fokus på illusjon og fiksjon. Den første fortellingen illustrerte hvordan to fortellinger smelter sammen til en ved at hovedpersonen i rammefortellingen plutselig trer inn i en fortelling han lytter til og løser konflikten i denne fortellingen. Deretter fortalte han Tors ferd til Utgardsloke, en fortelling som i aller høyeste grad leker med ”illusjoner”. John Richards foredrag var kanskje for meg høydepunktet i denne festivalen. Glitrende klargjorte han forskjellene på løgn, feiltagelse, illusjon og fiksjon. Og viste oss blant annet hvordan fiksjon kan bli virkelighet. Utfra hans foredrag bygger fiksjon på prinsippet ”late som”. Fiksjon er en ”Late som tro” som har blitt institusjonalisert.

Fordi jeg selv skulle opptre, fikk jeg ikke med meg neste ”forestilling/fordrag” med fortelleren Pelle Olsson og filosofen Anders Braarud Hanssen.

Lørdagen ble avsluttet med filosofen Øyvind Olsholt og meg og temaet vi hadde fått var ”Hav/vann”. Vi kalte programmet Tørst. Øyvind og jeg har kjent hverandre siden jeg var 15 år, og våre veier har stadig krysset. Vi ville her presentere en annen form for møte. Jeg fortalte fortellinger i tre blokker og ved hver blokk presenterte Øyvind en metode for praktisk filosofi med base i fortellingene.

Søndagen ble åpnet med en varm barneforestilling presentert av fortelleren Liv Brita Brodal og filosofen Ingunn Sira Myhre. Liv Brita fortalte engasjert og Ingunn samtalte med barna på inkluderende og fordypende måte.

Etter dette var det fortelleren Tore Rahn og filosofen Anders Braarund Hanssen som formidlet innenfor temaet Livsløgn. Jeg fikk dessverre ikke med meg hele da jeg IGJEN ble for nervøs i forkant av egen forestilling. Anders begynte med et godt og klargjørende innlegg om spesielt Ibsens særegne konstruksjon ”Livsløgn”. Begrepet stammer fra Ibsen. Rahn fortalte tre fortellinger med humor og sin veldige folkelige ”nedpåhet”. Det var for meg tre kjente fortellinger, men interessant å se dem i denne sammenhengen. Fortellingene ble fulgt av en blanding av foredrag og samtale.

I den siste forestillingen formidlet filosofen John Richard Sageng og jeg under en tittel vi kalte ”Refleksjon”.  Myten om Narsissus var sentral og John Richard hadde igjen et godt foredrag om ”speilet og selvet”.

Som forteller er det veldig givende å se hvordan en filosof arbeider med fortellermaterialet og jeg har fått en ide om hvordan man kan bruke filosofi som en del av prosessen mot en forestilling og i bearbeidelsen av denne.